Maria on a Shoestring

Maria is leaving us today, and almost for good! Her PhD fieldwork in Greece is calling, and she will be gone for so long that Margunn and I may already have left London by the time she is back.

To be fair, we believe it is time her PhD was devoted some of the energy and love she normally devotes to us. And still, we are already missing her savagely. This is a little tribute to the sweetest Greek on the surface of Earth.








The nose friend





La Bella in Portobello








H&M's best customer





"Plates and cups tend to hide in my room"









Ta leme, Maria! Filakia

Double Birthday Canal Picnic Photos

Double Birthday Canal Picnic

Make no plans for Saturday June 24th! This is the day of the Double Birthday Canal Picnic.


Margunn, Idun and Maria hereby solemnly invite you to come enjoy the sunshine with us by the enchanting Regent's Canal in Islington.


Please bring the following along:
* yourself
* something to sit on
* something to drink
* and something to eat

Perhaps optimistically, we hope you would like to show up at 4 pm. If you prefer showing up late, call us and we will direct you to our special spot by the canal.



Directions: At Angel (tube) Station, head right (along Upper Street) until The York (a pub, 50 m). Turn right till the end of the street (50 m), and go through the black gates. Walk along the canal about 150 m, past the first bridge. We'll be at the first lock.

Idun and Margunn (and Maria)

Sjå opp

Ein retningsvill bjørn terroriserer Sogn og Fjordane. Her på Chapel Market rettar vi uroa vår mot himmelen denne veka, etter at ESA sin XMM-Newton røntgen-satelitt oppdaga eit like retningsvilt monster, ein kjempekolossal "ball" av gass på blåtur i verdsrommet.


Tre millionar lysår på tvers
Sjølv kallar dei det "a comet-like ball of gas over a thousand million times the mass of the sun". Denne nifsingen susar gjennom ein fjern galakseklump i over 750 km i sekundet (!). Dette er den største flammeballen forskarar nokon gong har sett, omtrent tre millionar lysår på tvers, eller fem tusen millionar gonger (hald deg fast) solsystemet vårt. Dr. Alexis Finoguenov, som naturleg nok er i orgastisk ekstase over oppdaginga, utdjupar: "This is likely a massive building block being delivered to one of the largest assembly of galaxies we know." Nifst!?

Alexis: - Ikkje farleg
-Neidå, forsikrar Dr. Alexis. For supergassuhyret rasar jo ikkje gjennom vår galakse, men gjennom galakseklumpen "Abell 3266" (som er ei samling av hundrevis av galaksar og store mengder varm gass, nesten 100 millionar grader (!!)). Til alt hell ligg denne Abell mange millionar lysår unna Jorda. Og dermed kan vi tydelegvis sove trygt.

Aleksi: - Lenge sidan
Men her på Chapel Market gir vi oss ikkje med billege forklaringar. I går fritta vi ut vår eigen besøkande husastronom, Aleksi, snart Dr. Aleksi, og ekspert på "dark matter", som Dr. Alexis skildrar som "tyngdekraftlimet som held gassballen saman". Og mens panikken ulmar på Chapel Market (i tilfelle gassballen kjem på avvege?) kan Aleksi fortelje at skrekkflammeballen faktisk er fortid. Han skjer ikkje no - han skjedde for alle dei der lysåra sidan. Det vil jo tilsvare at bjørnen i Sogn og Fjordane var ei luftspegling frå første istid. Aha?

Vakker slutt
Dr. Alexis, altså ikkje vår Aleksi (som er ute og syklar i dag) kjem med ytterlegare opplysningar som får gassballen til å virke sympatisk. Faktisk skal denne gassballen si ferd gjennom galakseklumpen Abell føre til ein slags drakamp der Abell kjem til å vinne. Og når denne krigen er slutt, då blir det fødd stjerner.

http://www.esa.int/esaCP/SEMWD1AATME_index_0.html

Ven med ball

Maria og eg har fått oss ball. Ein er grå, ein er kvit og luktar lateks. Det er ballen min, og sensasjonelt nok: ein ball eg likar.

Eg har hata ballar så lenge eg kan hugse. Det er ikkje nokon si skuld; det berre ligg i ballane sin natur: Ballar er til for å kastast, og eg ein sånn som ofte blir truffen. Ballar likar seg i gymsalar, det gjer ikkje eg. Eit forhold fylt av frykt og mistenksomheit, med andre ord.

Men så kom Ballen frå himmelen. Ballen frå himmelen er mjuk og mjølkekvit. Han er såpass stor og klumsete at ein blir litt glad i han nesten med det same, og dei ein er glad i kastar ein jo ikkje på andre. Dermed er det ingen sjans i havet for å få han i hovudet heilt utan provokasjon.





Ballen og eg legg alt planar. Resten av sommaren skal vi sitje fredeleg og skrive oppgåve høgt over skvalderet på Chapel Market. Om kvelden skal Ballen sove i kroken under skrivebordet mitt, og når vi vaknar skal vi balansere litt i morgonsola. Difor kan eg seie, med handa på hjartet, at endeleg er eg ven med ball.

Junikveld heime

Månen seglar over Vidasethovden i nattelyset.